Utbrent

Vi lever i en verden hvor alt skal være perfekt. Ektefelle, barn, hus og hjem, vi skal jogge, sykle, ha personlig trener, vaskehjelp og kanskje til og med en au pair for å supplere de timene døgnet mangler. 

Maten blir levert på døren i ferdige esker med en gourmet meny av en bruksanvisning.. fordi tiden og orken for å ta med ungene på handletur når man er sliten etter jobb, skole og barnehage streker ikke til. 

På jobb skal vi ha lederstillinger og jobbe 54 timers uker, vi skal se ut som supermodeller, vi skal gå fremfor alle som gode eksempler av de beste utgavene av oss selv. I barnebursdager serveres bruschetta med salmalaks og rogn, og bursdagskaken holder 3 etasjer.Har vi middagsgjester dekker vi med 3 tallerkner, 7 deler bestikk og 3-4 glass.


Når ungene skal på skolen reiser de av gårde med matbokser bestående av grovbrød med salat, skinke, ost og reddik, 2 hardkokte egg, en grønnsaksmatboks, en fruktmatboks, youghurt og melk. Stående i barnehage og på SFO finnes hjemmelaget granola i tilfelle behov for supplement til 3 retters matboks.. Når vi kommer hjem fra skolen gjør vi lekser så vi får flinke barn før de skal kjøres på ballett og fotball etter middag.

Sosialt liv og fritid? Ja det er klart vi har, vi skviser inn et møte eller to med venner på Tjuvholmen for å opprettholde det lille som er igjen av sosial status i samfunnet for å minne oss selv på at hverdagen ikke bare er rutiner.På dette har vi nå brukt 150 timer av uken, de siste 18 gikk med på en ukes søvnbudsjett! 

Omsider klarer man ikke lukke øynene når vekkeklokken går av, man får ikke sove om kvelden,  kroppen vil ikke ut av sengen om morgenen, matlysten forsvinner, hodepine og konstant kvalme dukker opp, hjertebank, skjelvninger, paniske anfall ved motgang eller uforutsette «overraskelser» i hverdagen, man er sur og gretten og ender opp som en skygge av seg selv.

Igår hadde jeg møte med min regionssjef som prøvde å få meg til å forstå at dette er det ingen som krever av meg.. Det er jeg som krever det av meg selv. Men hvorfor, hvordan? Man føler selv at det er forventet- men er det egentlig det? Spiller det noen rolle om ungene går ut av døren med to forskjellige sokker? I helgen snakket jeg med Lene Aleksandra om dette med å sette grenser, si nei for å vinne respekt og ivareta egen helse, slutte å være en pleaser, slutte å klemme inn ting i egen timeplan som ikke er mulig å gjøre med gode tidsmarginer. Begynne å lytte til kroppen, lytte til familien min.. Begynne å leve for dem igjen og gi de den beste utgaven av meg selv, og sette alt annet i 2,3 og 4 rekke etter tid og ork. Opprette en egen sparekonto for helse og overskudd.

Jeg har fått lekse denne uken av min regionssjef.. å lage et tankekart med hva som virkelig er viktig, og hva som er mindre viktig. Sammen sitter jeg nå med min lille gutt på 6 som akkurat har begynt på skolen og har samme lekse som meg denne uken.. å lage et tankekart med bokstavene I og S. Noen ganger må man bare stoppe opp, lytte til vinden som blåser på trærne, som begynner å bære preg av høst.. og sette seg ned å begynne med førsteklasse pensum all over again.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s