Når man sitter på sidelinjen..

Solen skinner, bølgene slår inn mot stranden og en lukt blandet av saltvann, varm hud og solkrem fyller stranden for hver eneste bris.

En etterlengtet ferie for hele familien, og kroppen som så lenge har skreket etter hvile begynner nå å vende seg til varmen, vannet og de late dagene.. Dette har hvert en svært innholdsrik ferie og vi har prioritert å gjøre alt vi har hatt lyst til, når vi har hatt lyst.

Vi har falt ut av telling på dagene, klokken har ikke fått regjere og styre hverdagen mens vi har hvert her nede, og det har virkelig hvert deilig. Hvordan komme tilbake til virkeligheten og tilbake til å være en slave for klokken? Aldri har jeg gruet meg så mye til å komme tilbake til jobb og ansvar etter ferie..

Plutselig dukket det igår opp et bilde på min Facebook.. Av min aller kjæreste bestefar, han er godt i gang med runde 2 av sin krig mot prostatakreft. Den første vant han for rundt 10 år siden.        

Men nå er den altså tilbake igjen og jeg har jo forstått det, men kanskje ikke helt allikevel? Han ser jo relativt godt ut og er blid og fantastisk som min bestefar alltid er..

Da jeg så dette bildet igår gikk det et lyn igjennom kroppen og jeg brast i gråt, jeg ble sint fordi noen kaller min bestefar for kreftpasient, ble sint på familiemedlemmer som delte det. Og tårene triller hver gang jeg tenker på det.

 En gang snakket jeg med min mamma om dette, rett etter at sykdommen igjen meldte sin tilbakekomst. Jeg var lei meg, sint og hadde fryktelig mange spørsmål, så jeg spurte mamma.. Hun prøvde vel etter beste evne å berolige meg, fortelle solskinnshistorier å hjelpe meg og holde motet oppe.  Jeg var forferdelig irritert på henne og krass unner denne samtalen fordi jeg ville ikke høre masse svada, jeg ville høre det helt objektivt med prognoser og alt annet realistisk.. 

Her er mamma og jeg veldig forskjellige, hun er av den mere alternative typen, mens jeg er en skikkelig «realist»

Og lite skjønte vel jeg at hun kanskje faktisk ikke bare prøvde å berolige meg- kanskje var det nettop dette hun fant trøst i selv!?

24.07.2016 kl 21:00: TV2 nyhetene.  Lenke: TV-innslaget kan sees her.

Et innslag på TV2 Nyhetene som omhandlet prostata kreft, en ultralydmaskin, og min bestefar. Denne maskinen er visst ikke i stand og dermed heller ikke i drift, den koster om lag 9 millioner kroner å reparere. Denne maskinen er livsnødvendig for min bestefar og svært mange andre kreftpasienter på Ullevål sykehus, hvor andre alternativer ikke lengre fungerer optimalt. 

Prostatakreft er kreft som oppstår i blærehalskjertelen eller prostata, som sitter like under urinblæren hos menn. Sykdommen rammer primært eldre menn og har økt i takt med antallet eldre i befolkningen. 
4 889 norske menn fikk prostatakreft i 2014. Denne krefformen er den som rammer flest menn og flest totalt i Norge. Prostatakreft stod for omlag 1 av 6 nye krefttilfeller i 2014. Omlag 1 av 8 menn vil få påvist prostatakreft i sin levetid.
Nøkkeltall – prostatakreft 2014

Nye tilfeller 2014
4 889 menn
Dødsfall 2014

1093 menn
Akkumulert risiko for å utvikle prostatakreft fram til 75 års alder – 2010-2014

Menn: 14,3 % 

http://www.kreftregisteret.no

Dette viser til en økning både blant kreft pasienter paralelt med behovet for maskinen til 9 000 000,- som politikerne må innvilge midler til. 

Det er forferdelig å måtte stå på sidelinjen som en såkalt «pårørende» og ikke kunne gjøre noe for de menneskene som selv har gitt alt.. alt til samfunnet, alt til familiene sine! 

«Tullebuss» gleder seg veldig til å komme hjem fra ferie å gi bestefar en stor klem❤️

Reklamer